Uredd lar jeg håndflaten stryke over den potensielt flisgivende overflaten. Treverket i veggene er ubehandlet, rått, levende og gir meg et bilde på mannen som engang bodde her. Sjeldent hjemme. Det viktigste var fire vegger, gulv, tak og seng. Gulvet knirker. De slitne plankene gir etter, og jeg gynger meg vei gjennom rommet. Jeg lukter, føler, smaker, lytter. Sprekkene i veggene er tettet med gammel glava som ikke burde pustes inn eller berøres under noen omstendigheter. Jeg river løs en bit, og smaker. Mikroskopiske glassbiter vevd sammen til et nett av isolasjonsmateriale fyller munnen min, og jeg er i ferd med å forstå at helsemyndighetene hadde sukket og ført opp en ny utgift i regnskapene om de hadde sett meg nå. Støvlaget som dekker gulvene virvler ikke opp når jeg går, støvet er for tungt, inneholder for mange minner, og blir liggende. Det trommer på taket av tunge regndråper. 100% luftfuktighet som treffer den slitne taksteinen gang etter gang. Den en gang tapre steinkrigeren som ligger der oppe er sliten nå, og lar noe av vannet finne veien inn i huset. Tunge dråper renner nedover veggene. Tunge dråper treffer det minnerike støvet. Sammen danner de en kontrast som er som føde for tekstforfatteren. Det rene, naturlige vannet, møter uskyldig det minnetunge, slitne støvet som har sett for mye, men samtidig for lite. I en upolert bokhylle som står bortgjemt i et hjørne finner jeg en ringperm, med ett ark. Det eneste som står på arket skrevet med en penn som har flytt utover av vannskader. Jeg klarer å tyde det, men blir ikke noe klokere av det som står der:
Frakkeknapp
En frakkeknapp er, slik det fremgår av ordet, en knapp som brukes i frakker. En frakkeknapp kan ha flere ulike funksjoner. I tillegg til å fungere som knapp i frakk, kan frakkeknappen også brukes til å kaste på stikka med i stedet for mynter, som øyne på en snømann, som erstatning for grus i oppkjørselen og ikke minst som et litterært virkemiddel. Jeg viser til anmeldelsen av albumet “My Friend Ann” av bandet “The Ethnobabes” på musikkguiden groove.no: “Selv holder jeg en frakkeknapp på The Television Song som hakket mer interessant.” Her bruker forfatteren av artikkelen det kjente uttrykket “å holde en knapp på”, men utfyller ordet “knapp” til “frakkeknapp”, og vekker straks større interesse hos leseren. Fargerikt.
Når det gjelder frakkeknappens historie er den såpass kompleks at den ikke vil gjengis i denne artikkelen grunnet den omfattende tekstlengden som er nødvendig for å dekke temaet.
Forfatteren Virginia Wollf har brukt ordet frakkeknapp for å skape språklige bilder. Jeg siterer:
“Det er som om forfatteren tvinges, ikke av sin egen frie vilje men av en mektig og hensynsløs tyrann som han må trelle under, til å sørge for en handling, til å sørge for komedie, tragedie, romantikk og et preg av troverdighet som konserverer det hele så prikkfritt at personene hans, om de plutselig ble levende, ville stå der iført tidens mote, ned til siste frakkeknapp.”
Ordet frakkeknapp er et av mine personlige favorittord og dette kun fordi det er festlig å uttale. Frakkeknapp. Frakkeknapp.
Jeg slipper ringpermen umiddelbart. Jeg blir uvel av å holde den. Den treffer gulvplankene hardt, og produserer en klaskete lyd, men støvet ligger fortsatt urørlig. Jeg lukker øynene noen sekunder og rekker å tenke at jeg er redd for at støvet skal ha lagt seg som et teppe av smerte over ringpermen og trukket den ned mellom gulvplankene når jeg åpner dem igjen.
Det er selvfølgelig ikke tilfelle.
Jeg lar blikket sveipe over første etasje. I sted var det fascinerende å utforske huset. Nå er det i beste fall ubehagelig. Jeg har ikke lyst til å gå opp den slitne trappen i hjørnet, men den tiltaler meg på en eller annen morbid måte. Den knirker som en gammel enkes klagesang når jeg lar føttene treffe hvert trinn.
Andre etasje er et stort rom bestående av en stol, en tv og en vhs-spiller med en videokassett spyttet ut av den mekaniske munnen. Jeg setter meg ned og trykker inn kassetten. Det viser seg at det er en kortfilm, med mannen som eide huset i en av rollene.
A: Unnskyld?
B: Ja?
A: Nei, det var ingenting.
B: ....neivel...
Stillhet.
B: Du, unnskyld at jeg pirker altså, men jeg er nysgjerrig av meg, hva hadde du tenkt å spørre om?
A: Nei, bare glem det.
B: Eh... Nei, jeg kan ikke glemme det. Du skjønner, det er veldig normalt det, hos mennesker, og bli nysgjerrige. Jeg har masse viktig jeg må få gjort i dag, så jeg hadde satt pris på om du bare fortalte meg hva du egentlig skulle spørre om, så jeg slapp å gå rundt og tenke på det hele dagen.
Ok.
B: Ja? Fortell det da!
A: Nei.
B: Du sa jo ok, jo!
A: Ja, jeg sa OK til det du sa. Ok til det faktumet at du hadde satt pris på om jeg hadde fortalt deg hva jeg skulle spørre om.
B: Nå får du gi deg.
A: Nei.
Frustrert stilhet.
B: Var det hvor mye klokken var?
A: Nei.
B: Om du hadde sett meg før?
A: Nei.
B: Om du kunne låne en mobitelefon, noen kroner, avisen min?
A: Nei, nei og....nei.
B: Var det....om vi to skulle dra herfra, reise til et helt ukjent sted og aldri komme tilbake? Rømme, bare vi to?
A: Hvordan.... Hvordan visste du....
B: YES!
A: Nei.
B: Hæ?
A: Det var ikke det.
B: FAEN!
A: Ikke bli så sint, da. Hvis ikke jeg hadde bedt om unnskyldning for to minutter siden hadde du hatt en helt normal venteprosess der du står, lik den du går gjennom hver eneste dag. Vær litt glad for at jeg tilførte dagen din noe.
B: Du bryter rutinene! Ingen, ingen får tillatelse til å buse inn i livet mitt uten forvarsel og føkke med rutinene. Vi er vanedyr, ok? Mennesker er vanedyr. Det er en grunn til det. Det klikker for oss om noen bryter rutinene. Så nå hadde jeg satt jævlig stor pris på om du hadde fortalt hva det var du skulle spørre om.
A: ..... OK.
B: ...... Skal du si det nå?
A: Nei... Jeg sa bare ok til det faktum at du hadde satt pris på om jeg hadde....
B: Greit, greit! Ikke kom med det jævla OKet ditt.
A: ......Åkei.
B: Jeg kommer til å kline til deg.
----------------------------------------------------------------------------
Skjermen går i svart. VHS-spilleren spytter ut kassetten nok en gang.
Jeg så han. Tårene mine fukter kinnene og gjør øynene hovne. Min biologiske far.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar