Fremmed

Det var over 3 år siden nå. Han var ikke i nærheten av å huske det nøyaktige antall dager. Klisjeen med å risse inn en strek i murveggen for hver dag han skulle sitte der, hadde han ikke tenkt å følge på noen som helst måte. Han var overbevist over at den tette følelsen av murpuss i bihulene ville kvele ham. Han var forberedt på ensomheten, han var forberedt på kulden, tettheten, blikkene, den totale mangelen på kjærlighet. Men på det stedet han var kommet, var det å forberede seg meningsløst.

Torsdag. Tror jeg.

Jeg kan ikke forklare det. Komplett umulig. Etter middag, etter nok et patetisk måltid med noe som minner om grøt, suppe eller stuing, eller en blanding av alle tre, vendte jeg tilbake til fortapelsen.

Det er det gutta kaller hølet - fortapelsen. Ikke veldig oppmuntrende. Men hvem kan klandre oss, vi har en madrass, en stinkende dass og 6m2 å boltre oss på. Uansett, nok selvmedlidenhet. Jeg synker til bunns i en myr av digresjoner.

Jeg var tilbake, og la meg på steingulvet. Kjente kulden bite tak i ryggmargen. Husket ikke sist jeg så lys, kjente varmen fra en kvinne, hørte min egen sønn kalle meg “pappa”. Jeg lå der, med vissheten om at den siste livsgnisten var på vei til å slukke i meg, kjente håpet sive sakte ut gjennom porene.

Jeg begynte å le.

En lang, klukkende latter. En god latter, en slik du bare opplever når du deler helt spesielle øyeblikk med dine nærmeste venner. Den som sliter ut magemusklene, den som begynner i mellomgulvet og forplanter seg gjennom hele kroppen. Jeg lo, mens jeg kjente at kinnene ble våte. I en gledesfylt fortvilelse reiste jeg meg raskt, kastet meg i gulvet igjen, slengte madrassen mot døra, knuste ankelen mot veggen og traff bakken hardt. Hardt. Med hodet først.

Jeg husker at jeg lo. Lenge. Kjente den varme, røde væsken fra hodet nedover nakken. Ble liggende. Væsken hadde nådd hånden nå. Det siste jeg husker, er noen fluer som landet på hånden min.

Et festmåltid. Et forpult fluefestmåltid.

---

Gresset er alltid grønnere på den andre siden, Martin. Ting blir bedre nå.

Yeah, right. Som om han vet noe om det. For meg, har gresset på andre siden av gjerdet vært vissent hver gang jeg har rukket å komme dit. Jeg er skrevet ut fra sykestua, og har fått opphold i formildende omgivelser som de kaller det. Et hvitt puterom uten muligheter for selvskading. Rapporten jeg leverte fra dagen det skjedde, gjorde ikke akkurat ting bedre. Er erklært manisk depressiv med tilløp til schizofreni. Jeg? Jeg kan ikke forklare hvorfor ting ble som de ble den dagen, men jeg har da faen meg kontroll på huet mitt fordet. Jeje. Ingen grunn til å irritere seg, de kan tro hva de vil, og så lenge min tid her inne ikke er forlenget, er jeg sabla fornøyd med å ha et rom hvor solstrålene tør å kikke innom.